der er nogen hjemme

foto: Janus Kleist

Hva er det med et sted som gjør at vi binder oss til det, og hva innebærer det å forlate? Der ligger flere forlatte bygder i Grønland, og de minner om at en bys lykke og velvoksenhet nødvendigvis må fortelle om en annens undergang. 

Et utsagn som illustrerer et viktig kollektiv minne i Grønland er et sitat av tidligere landsstyremedlem Emil Abelsen.
I 1991 uttalte han i forbindelse med en diskusjon om bygdeinvesteringer at "grønlendere alltid har hatt tradisjon for å flytte dit hvor fangsten var, og nå måtte de tradisjonen tro flytte dit hvor arbeidet var." Det han altså sier er at det er mobiliteten og evnen til å søke dit hvor der er arbeid som er det særlige grønlandske. Her er Abelsen inne på noe som berører noen av de mest dramatiske sporene i det bygde landskapet i Maniitoq: Etasjeblokkene og sprengningene i landskapet i Esbjergsvei og på Plateuet er språket byen bruker når den skal fortelle om de sentraliseringsprosessene som ble igangsatt for å utnytte det maksimale potensialet i fiskerinæringen på -60 og -70 -tallet. Minnet om denne tiden ligger dypt i det grønlandske. Sentraliseringene fikk familier til å forlate sine boliger på utstedene, og komme inn til byene der mange opplevde sosial og økonomisk nød. Kriteriene for liv var dramatisk endret.

En ny rapport er nettop utkommet fra statistitsk sentralbyrå i Grønland. Den heter "Grønlands mobilitet," og gir et grunnlag for å avgjøre hva det er som er avgjørende for at men velger å flytte fra et sted til et annet. Erfaringer fra slike undersøkelser viser at det med årene er blitt mer uforutsigbart hva det er som ligger til grunn for endringene i bosetningsstrukturene og de demografiske sammensetningene. Grunnen til dette er at både individuelle og familiemessige preferanser har undergått en rekke markante forandringer.

Minner, erfaring og forventning: Jeg jobber ut i fra at minner er billedliggjort erfaring og sammen har de stor betydning for utviklingen av identitet. Her er det viktig å sette grensen mellom kollektivt minne og personlig minne. I temaet om historie og typologi har jeg gjort meg den uforglemmelige erfaringen at hele det kollektive minnet kan leses i byens vekst og typologiske uttrykk. Jeg jobber også utifra det at minner og erfaringer er avgjørende for hva man evner å forvente seg. Derfor er det viktig hva den grønlandske boligen uttrykker på utsiden. Den må signalisere en forventning. Når det kommer til det personlige minnet handler det om å se boligen fra innsiden. I den teksten jeg skrev om typologier og den selektive identiteten kom jeg fram til at innenfor hjemmet er man først og fremst seg selv. Det kapitlet som omhandler den personlige identiteten  blir derfor også et arbied som handler om å definerere klienter som skal få lov til å "flytte til Maniitsoq" i dette prosjektet. Gjennom deres minner og forventinger vil jeg synliggjøre de personlige aspektene ved det å bosette seg i en by som undersøker muligheter for å forandre på en ny måte det som er den grønlandske identiteten.