Bolig og erhverv, hva er den egentlige målsetningen?

Da jeg skrev det innledende essayet i sosialantropologi, "Bolig og erverv i Grønland" var det selfangsten og den opportunistiske materialkulturen rundt som stod i hovedfokus.
Overgangen fra subsistenssamfunnet til pengeøkonomien har ført med seg endringer i boligens typologi så vel som nasjonale demografiske bevegelser. Studiet av materialkulturen rundt kajakk og selfangst var ment som en start på undersøkelsen av hva det er som er det særlig grønlandske, og å finne holdbare prinsipper for relasjonen mellom bolig og erverv. I en artikkel av Hanne Thomsen "Ægte grønlændere og nye grønlændere -om forskjellige oppfattelser av grønlandskhet" får jeg en bekreftelse på at temaet erverv har vært sentralt i den grønlandske identitetsdebatten. 

Selfangeren er etablert som innbegrepet av det grønlandske i en prosess godt støttet av handelsadministrasjonen på 1700- og 1800-tallet. De skapte idealene om den grønlandske fangeren hadde bakgrunn i sterke økonomiske handelsinteresser. Siden inngangen av 1900-tallet var selfangsten i tilbakegang, og fiskeri og fårehold ble introdusert. Perioden 1900-1940 ble en forandringens tid for Vest-Grønlenderne. Ervervsgrunnlaget gikk fra selfangst til fiskeriindustri. Det nye eksportfiskeriet betydde et av gjørende brudd på det tradisjonelle subsistenssamfunnet, basert på selfangst, til pengeøkonomien. Selfangsten reproduserte seg selv i et konstant kretsløp mellom mellom fangst og fremstilling av redskaper og kajakk. Fiskerieksporten var et ledd i en utvidet nisje hvor det var nødvendig å importere de viktigste ervervsredskapene og eksportere fangsten for å kunne skaffe til veie de forbruksvarer som selfangsten ikke leverte til samfunnet. Denne omleggingen innebar et tap av "den prestisje og erfaring" som var knyttet til selfangsten -det området hvor hvor grønlenderen ble sett på som overlegen dansken. Denne omleggingen endret forholdet mellom danskene og grønlenderne: grønlenderne ble lærlingen på alle områder, og danskene var mesteren. 

Etterkrigstiden kom med endringer som var mye hardere på samfunnet enn det som ble erfart i mellomkrigstiden. Produksjonen ble nå innrettet for å imøtekomme mer radikale krav i industriell og markedsøkonomisk retning. Fangersamfunnet ble i kolonitiden bundet til verdensmarkedet gjennom salg og kjøp av produkter. Denne avhengigheten steg med endringene av produksjonsprosessene i mellomkrigstiden, og i etterkrigstiden ble denne avhengigheten ytterligere forsterket. Endringene i etterkrigstiden ligger nedfelt i G-50 og G-60, og produksjonsendringene som fant sted var muliggjort av statlige investeringer og befolkningskonsentrasjon. I begynnelsen av 1970-årene var Grønland økonomisk sett omgjort til et eksportsamfunn, hvor den statlige produksjonen dominerte. Disse prosessene er synlige i Maniitsoq i dag: boligblokkene og fiskerifabrikken er et tydelig språk som vitner om datidens samfunns muligheter og krav hva den grønlandske arbeider angikk. 

Nuuk er i dag den byen i Grønland med størst byggeaktivitet. Punkthusene som skyter opp på de gamle tomtene til 60-årenes lamellblokker er "smukke" sett innenfra og ut, men utenfra og inn gir de like lite som det traumet de erstatter. Den rasjonaliteten som preger det nye som kommer opp i Nuuk vil i et ubesluttsomt øyeblikk fort gjenta seg i Maniitsoq. Typologier brer om seg som vinder i Grønland. Men typologier er svar på generelle behov: behov for noe som kan sendes i kasse fra Danmark, behov for noe som kan settes opp av huseieren selv, behov for noe som kan settes opp i en fei, behov for noe som ser moderne ut og dermed kaster fortidens skygge av seg. På denne måten blir boligform en konsekvens av en høyere målsetning. 

Hva hvis man tenker seg at den egentlige målsetningen er å bo? 

I den langvarige debatten rundt århundreskiftet (18/19) angående hva det er som er det særlige grønlandske finner man altså tanken om at ervervet definerer det særlige grønlandske, og på motsatt side hevdes det at språket definerer det særlig grønlandske. At det i det hele tatt var en identitetsdebatt kan sees på som et uttrykk for at den moderne måten å leve på, den ansattes måte å leve på, er ekskommunisert fra forestillingene om grønlandskheten. Debatten utløste aksept for oppfatningen om at det var mulig å være en god grønlender på en moderne måte, og språket overtok som det viktigste i identifiseringen av det grønlandske. 

Det bygde språket kommuniserer også en grønlandsk identitet, og i byens bilde kan man lese de siste hundre års historie om hva det har ført med seg på godt å vondt å være Inuit. Boligens språk taler om ervervskultur. Men dette språket rommer også et budskap om verdien av landskap, sosial kapasitet, og respekt for det lokale ressursgrunnlaget. Hva med å først tenke på hvordan man vil bo, og så se hvordan det lar seg gjennomføre?